Oliver status.

Min vakreste lille sjarmør:)

Oliver har hatt en tøff og utfordrende helg denne helgen, men er på bedringens vei nå.
Var en lite tur( 5 timer kan vell kanskje ikke kalles liten tur) innom sykehuset for en sjekk/kontroll og crp`en er på vei ned og røntgen bildene er fine.
Oliver får masse skryt av hvor flink han er til å hoste:) Å det er han jo, selv om det ikke hjelper like mye bestandig men han er flink, min lille kjemper, han er så sterk den lille kroppen.

Oliver var i litt bedre form i går, og vi fikk noen små smil, og han prata litt, så det tyder på at han er litt bedre enn tidligere.
I dag var det ikke en blid gutt jeg tok opp av sengen, han var sur og lei seg i dag, vet ikke hva det var, om han ville sove mer eller om det er anfallene som sliter på hodet hans.
For det små anfallene vil ikke gi seg, de er der som en stygg skygge hele tiden, de ligger der å sniker, viss Oliver har en fin time, da er de der og sliter han helt ut.
De vil ikke la det lille hodet få fred.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for den lille gutten min skal få ha det godt, slippe alt det vonde, alle anfallene og alle infeksjonene.
Han får jo medisiner i bøtter og spann, og de ser ikke ut til å hjelpe det store, men vi aner jo ikke hvordan livet til Oliver hadde vært uten dem heller.
Så det er vell best at han har dem, men jeg skulle ønske at et mammafang kunnet hjulpet mer enn det gjør, at jeg kunne gjort noe for at min lille skatt skulle fått et bedre liv.
Et liv uten kaos.
Men samme hva jeg gjør så blir ikke ting så mye bedre for han, jeg er så stolt av han, han er så sterk, skulle ønske jeg kunne fått noe av hans styrke, føler jeg hadde trengt det mange ganger.
For Oliver er faktisk mye sterkere enn meg, selv om det ser ut som at jeg er sterk, så herjer tanken og smertene innvendig, det river i meg, at jeg faktisk ikke kan ta Oliver sin smerte.

Nå skal jeg prøve å hvile hode mitt litt, så jeg ikke er helt utkjørt nå Oliver kommer hjem fra barnehagen.
Savner han så inderlig når jeg ikke har han sammen med meg...