Nå spiser jeg bringebærkapsler og prøver å være sånn passe aktiv, men også få godt med hvile. vet ikke om disse tingene hjelper men det skader vell ingen å prøve.
Baby kommer vell når hun er klar...(hvordan kan det stemme??) Jepp, jeg begynner å være veldig utålmodig.
De er ikke det at det er så ille å være gravid, begynner bli ganske vant til det nå, og det er litt fjernt og uvirkelig at denne store magen faktisk skal komme bort snart, men på samme tid vil jeg ikke bli større nå, jeg trenger ikke flere kilo nå, og magen føles stor og stram nå, og jeg vet ikke hvor mye mer det tåler å bli strekt??
Og det som skremmer meg mest er tanken på å skulle føde ett kjempe stort barn, ser for meg at det må være mye vonder med et stort barn enn et lite ett...
Så når det kommer til stykke er jeg vell mentalt klar for dette nå, trodde ikke det gikk ann å bli det. Så får vell bare gå fødselen imøte med åpnet sinn og håpe det blir som jeg ønsker det.
Det er jo umulig å si noe som helst om hvordan det vil bli, men jeg krysser alt jeg har for at det går fint, at den lille er frisk og rask, og at vi som foreldre kommer oss gjennom det uten alt for store utfordringer.
Nå kan det jo skje noe når som helst, er litt rart tenke på at det faktisk kan skje i skrivende stund, men det kjennes ikke sånn ut.
Men med tanke på at jeg er 9 dager over termin har jeg jo fått tenkt en del på hvordan jeg vil at denne fødselen skal bli, med Oliver tenkte jeg aldri neo spesielt på det, tok det som det kom, og det hadde jeg vell gjort denne gangen også hadde hun bare kommet til termin.
Men de siste dagene har jeg altså fått tenkt frem og tilbake på hvordan dette vil bli...
Ønsker virkelig at det kan gå rolig for seg og at jeg rekker og henge med, at jeg kan sove litt mellom riene i starten og ta en dusj, og at vi kan dra på sykehuset når jeg er klar for det, at det ikke blir noe stress...
Tror jeg kommer til å ønske epidural, for at smertene ikke skal overta alt.
Skulle helst blitt bedøvd sønder og sammen under ut rivningfasen, siden dette er det jeg gruver meg mest til, men da er jo nesten babyen der også.
Er livende redd for tang,saks og vakum.... for ikke å snakke om keisersnitt, men det hjelper vell ikke at jeg går å bekymrer meg for disse tingene, for det er ingen som kan si hvordan det vil bli.
Altså det er ikke mer enn 3 dager igjen for da er det igangsetting, hvis hu ikke har kommet før den tid da...Noe jeg håper på for denne igangsettingen er igrunn ikke noe jeg ønsker heller, men det er vell på tide at hun kommer ut i den store verden.
Det er jeg klar for, pappan hennes er klar, storebror er klar og jeg tror nok at Emma er klar også, ja for det er det hu skal hete...
Nå ønsker vi vår lille Emma velkommen til verden:)
