Stien til verdens ende

Vi synte vi kunne se til verdens ende,
å viste åssen åra ville bli,
da livet plutselig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille " vi kan klatre, vi".
Vi fulgte kronglesti`n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på siène i mange år.
Det kan nok hende av vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men man vet jo aldri
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den stien vi fikk,det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikk.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster langs med stien vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte sjult bland vistne blaèr
men dufter ekstra sterkt på fine daèr.

La gå at det kommer vonde tièr
da stien vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingenting i verden er så vakkert,
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.